Ok. 1 år frem i tid,og jeg fomler forsatt med det samme. Hmmmmm. Vet ikke helt hva det betyr, men jeg håper det er litt fremgang. Nå er jeg akkurat ferdig med året som student, og jeg fikk lyst til å plukke opp bloggen min igjen. Som dere kan lese nedover her, har mine tanker om kosthold svingt som en pendel frem og tilbake. Jeg klarer vist ikke helt å finne ut hvilken retning som passer meg og min familie. Men en ting vi har god gang på, og som vi har hatt god gang på i flere år, er å lage mat fra bunn av.

Jeg lurte litt på å slette alle tidligere poster, men bestemte meg for å la være. Det er to år siden jeg startet denne bloggen,og er det en ting som er sikkert, så er det at vi stadig forandrer oss. Jeg syns det er litt morsomt å lese det jeg skrev for så lenge siden. Opp gjennom årene har jeg flere ganger fått ris på baken for å være for bombastisk og sta. Noe jeg har lært av det er at: jeg aldri skal si aldri, alle ser ting ut i fra sitt eget perspektiv, og jeg kan aldri belære noen, om noe som helst. Jeg må bare finne ut hva som fungerer for meg, så får alle andre gjøre det samme for seg. Men hvis jeg finner noe som jeg tror fungere, så kan det være at jeg i beste mening prøver å prakke det på andre. Jeg får bare si unnskyld på forhånd, engasjementet er ikke alltid like lett å tøyle.

De bøyene av engasjement har jeg hatt flere ganger tidligere. Jeg har som tidligere nevnt, vært en ivrig talsperson for økologisk mat, naturvern, naturlig kroppspleie, lavkarbo, raw food, kjernesunn familie osv. Alt dette har vært med på fargelegge den jeg er i dag. Jeg har droppet sukker 90%, jeg praktiserer 99% naturlig kroppspleie, resirkulerer det vi kan og kjøper økologisk når vi har råd. Jeg har dropper lavkarbo slik det er kjent i media. Jeg har ikke lenger tro på at alt det stekte animalske fettet, flesket og kjøtt er bra i de mengder som blir foreslått der. Ja en mister vekt på et slikt kosthold, men hva med energien og livsgnisten? Jeg merket ikke noe til det, og vekttapet stagnerte ganske fort også. Hva som er ideelt for meg har jeg forsatt ikke funnet ut.

Jeg har prøvd meg på raw food igjen, men det er søren meg ikke lett å få til. Jeg tror i så fall jeg må ha en langsom tilvenning. Jeg prøver å spise mest mulig frukt og grønt, og mengden har økt betraktelig den siste tiden. Men det blir noen kjøttmiddager, egg, laks og melkeprodukter innimellom. Men med tanke på vekt så begynner jeg å lure på om det er noe galt med meg. Med tanke på hvor sunt jeg spiser i forhold til folk flest, så burde vektnålen ha rikket seg mye mer en hva den har gjort. Jeg har bestemt meg for å få en helsjekk av legen. Bare for å sjekke at alt er som det skal. Jeg tenker mest på stoffskiftet, om dette kan være for lavt? ikke vet jeg, men det er nå greit å sjekke.  

Men en ting er jeg sikker på, og det er at jeg er ekstremt følsom for brød og sukker. Sukker har jeg kuttet ut, men spiser en skive med grovt brød en sjelden gang. Jeg kan aldri bli fanatiker på noe som helst, derfor tror jeg aldri at jeg kan si at jeg følger noe som helst retning. Hvis den dagen kommer er jeg i så fall 100 % overbevist om at dette er det rette for meg. Drømmen er å bli 100 % raw food, men jeg tror i så fall det blir lenge til den dagen jeg kan erklære det. Jeg er forsatt for glad i melkeprodukter og varm mat. Jeg kan heller ikke helt skjønne hva som er galt med litt laks og egg. så der trenger jeg overbevisning. Det som frister meg med dette kostholdet, er den ufattelig energien de får, og klarheten i hodet. Dette vil jeg også ha.

Drømmen om sprudlende energi er faktisk enda større en en flott og stram kropp. Ja takk begge deler selvfølgelig, men om jeg skulle velge, hadde jeg uten tvil valgt energi. Energinivået har så sykt mye å si for livskvaliteten. Og energinivået mitt i dag er en eneste stor berg og dalbane. Jeg skulle ønske det var på topp hele tiden og ikke ha den følelsen av at jeg av og til er fanget i en 90-årings kropp.
Så hvis jeg skal dokumentere nos som helst, så må det være den forsatte veien til dette. Jeg begynner ikke fra bunn, men jeg er langt i fra i mål.

Hele prosessen begynte egentlig i oktober 2009. Jeg hadde nettopp fått mitt tredje barn, og befant meg på en alternativ messe. Der fikk jeg et spark i baken av et medium, og oppløftende spådommer om at jeg hadde en lys fremtid i vente, men var nødt til å jobbe meg gjennom noen følelser først. Og jammen sa jeg følelser. 14 februar 2010, var jeg på jentetur med klubben. Jeg koste meg og hadde det kjekt, helt til plutselig lyn fra klar himmel slo ned i meg og gav meg et angstanfall uten sidestykke. Kvelden før vi dro på jentetur hadde jeg fått fjernhealing og er i dag overbevist at det hadde sammenheng med dette. Men uansett, det angstanfallet preget meg resten av det året, og året som kom etterpå. Det var som verst frem til sommeren 2010, da jeg daglig hadde angstanfall, opptil flere ganger til dagen. Jeg var redd for absolutt alt, og verden virket helt absurd. Det var rett og slett helvete på jord, og ikke en mann kunne se det på meg. Min samboer lurte mange ganger  på hvordan dette kunne skje med en som hadde vært så tøff og selvstendige.

Men heldigvis, etterhvert som tiden gikk, avtok angsten i styrke. Jeg leste det jeg kunne av NLP og lyttet på ulike hypnoser på nettene. Den mest effektive teknikken av alle var å tenke at hvis jeg får angst, så skal jeg bare la det komme. Jeg kan ikke dø av det, det er bare en følelse som kommer til å gå over. Jeg fant ut at jo flinkere jeg var til å tenke det, jo mindre ble reddselen for angsten, dermed ble også angsten mindre. Slik jobbet jeg meg igjennom hver bølge. Men noen ganger orket jeg ikke, og da hjalp det å avlede tankene. Jeg plugget musikk i ørene og konsentrert meg 100 % om den.

Uansett. Dette tok sin tid å komme over, og bare et halvt år etterpå fikk jeg jobb som lærer. Jeg hadde MANGE kvaler i forhold til dette, men trosset frykten og kom helskinnet på andre siden. Jeg har ingen nøyaktig anelse om hva angsten kom av, men jeg er ganske sikker på at det var lokket av gammelt grums som poppet opp. Jeg har lært meg at akspet av det som var, er det viktigste for å komme videre. Jeg har ingen intensjon om å grave mer, men ser meg ferdig med det. Jeg er takknemlig for alt jeg har opplevd på godt og vondt, for det har formet meg til å bli den jeg er i dag. Og den jeg er i dag har funnet ut at jeg kan bli hvem jeg vil, uavhengig av fortid. Den eneste som kan stoppe meg, er meg selv. Og heldigvis begynner jeg å bli glad nok i meg selv til å ikke ville det lenger.

Troen på meg selv er også stigende, men jeg har nok fremdeles et stykke å gå igjen. Men alt er  en prosess. Livet er en prosess. Det er derfor vi er her, for å lære, både på godt og vondt. Det er denne prosessen jeg har lyst til å blogge om. Så følg med om du vil. Jeg blir også glad for innspill.