Eldreomsorgen

Tiden går med til jobb om dagen. Jeg jobber 100 % og vell så det på Aksdaltunet sykehjem. Overraskende nok trives jeg veldig godt i denne jobben. Det er mye jeg gjør som jeg aldri hadde trodd jeg skulle klare, men ALT kan tilvennes. Og når jeg kom over den kneiken der, innså jeg at dette er en fantastisk givende og takknemlig jobb. Det kjennes godt å kunne hjelpe de syke og trengende, og gi dem et smil og en klem på en trist dag. De aller fleste er evig takknemlig for den hjelpen de får. Det er også veldig mange fantastiske personer som jobber der. De jobber alle for en ting, å det er å kunne hjelpe hver enkelt på den aller beste måten, ut i fra de forutsetninger vi har.

Eldreomsorgen i dag er ikke optimal, men det er ikke de som jobber med dem daglig sin feil. De gjør det beste de kan. Feilen ligger i økonomien og holdninger generelt i samfunnet. Jeg tror at mange som har pårørende på et sykehjem forventer at sykehjemmet skal dekke alle behov til pasienten. Men slik er det dessverre ikke. Vi klarer det til en vis grad. Særlig det som går på livsnødvendig pleie, daglig stell og hygiene og kosthold. Men når det gjelder aktivisering og forebygging av ensomhet og depresjon, strekker vi ikke til. Det blir arrangert noe nesten hver eneste dag i fellesstuen, men det er det ikke alle som har energi til å delta på.

Nå taler jeg til dem som er missfornøyd med kvaliteten over helsetilbudet til dem de er glad i. Hvis pårørende kommer frem til besøksordninger med nærmeste familie, vil dette hjelpe mye på en rutinepreget hverdag for pasienten. Det er ikke alle som orker så mye, og mange blir ofte helt utslått etter besøk. Men for de som klarer det, hjelper det mye at de pårørende trille dem en tur ut, utenfor sykehjemmets fire vegger. Vi har en flott hage som går rundt hele huset, og mange er flinke til å benytte seg av denne. Men det er her vi som jobber der, ikke strekker til. Det er mange ganger jeg har tenkt at jeg skulle ønske jeg hadde hatt tid til å bryte rutinene litt. Men tidsskjemaet er så stramt, at det er sjelden tid til noe ekstra. Det hender en gang i blant, men alt for sjelden. Her kan pårørende bidra med mye for en pasients hverdag på en institusjon.

Alle pasienter er også forskjellige, og har forskjellige behov. Noen er også kommet så langt at de ikke er til stedet i denne verden lenger. Da er det selvfølgelig begrenset hvor mye glede de har av å være med på aktiviteter. Andre igjen er klare som dagen, men er fengslet i sin egen kropp og trenger hjelp til det meste. Disse pasientene kan ha stor glede av å komme seg litt ut. Mange er også preget av demens, depresjon og apati. Disse kan også ha glede av å bli sysselsatt med noe. Her kan pårørende tenke kreativt, og finne ut hva som kan lyse opp pasientens hverdag. Det jeg ofte tror skjer, er at pårørende føler seg maktesløse når de de er glad i kommer på sykehjem. De tenker at nå kan de ikke gjøre mer og overlater det meste til institusjonen. Men slik som det er i dag, kreves det et samarbeid med pårørende og institusjon for å få en mest mulig optimal hverdag for pasientene.

Forskjellen i pasientens hverdag kommer frem i hvor mange nære pårørende de har. Mange får besøk daglig, eller flere ganger i uken, og blir inkludert i familiens liv. Det er særlig de som har en oppgående mann eller kone som får daglig oppfølging. I en idealistisk verden skulle de som ikke har så mange pårørende, fått ekstra omsorg i form av støttekontakter og lignende. I dag kan familier selv skaffe dette til pasienten hvis det er ønskelig.

Hva som kan gjøres for en bedre eldreomsorg vet jeg ikke svaret på. Men det må i alle fall bli satt inn mer ressurser for et større og bredere tilbud, og pårørende kan delta i en mye større grad en hva som ofte skjer i dag. Ansvaret ligger på alle. Institusjonen kan aldri dekke alle behov.

Til oss som enda ikke er kommet der, er det viktig å tenke på at vi høster som vi sår. Jeg ser stor forskjell på de som har tette familierelasjoner og de som ikke har det. Men en som har tatt dårlige valg før en ble syk, kan vell kanskje ikke forvente å bli følgt opp av familie når en blir syk? Det er mange som ikke er selvforskyldt i sin egen ensomhet. Det kan ha vært en rekke av uheldige hendelser som har ført til at det ikke er så mange pårørende igjen. Men det finnes også mange som har tatt avstand til familie og venner lenge før de havnet på institusjon. Vi som jobber med syke og eldre kan aldri dømme pårørende for noe som helst, for vi vet ingenting om historien til relasjoner mellom pårørende og pasienter. Det er mye som kan ligge bak ensomheten til en pasient. Vi får bare passe på selv og ta vare på de vi er glad i. Gi mens vi kan, for en dag kan det komme tilbake på oss. Ordtaket "what comes around goes around" kan vell ikke passe bedre enn her.